Norske arkitekters motivasjon.

Norske arkitekters motivasjon.

Leserinnlegg vedr Snipetorpsaken i Skien – bygging av moderne blokkbebyggelse i NB!-registrert verneverdig område fra 1700-tallet.

Lagt ut den april 17, 2016 av Under Lupen_old.

Ikke bare i Europa, men i andre siviliserte og også ikke så siviliserte land, har man forstått at det å ivareta historiske bygg og områder tjener flere hensikter. En av hensiktene er menneskets nysgjerrighet overfor og medfødte binding til vår historie og det som kan si oss noe om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Dette er det forsket mye på, og vi vet at en stor del av menneskets søken går bakover. Nettopp derfor har vi så stort behov for å oppsøke det gamle og historiske. Og nettopp derfor er det så viktig for menneskeheten, og dermed også for arkitekter, å bevare vår historie så godt det lar seg gjøre.

TURISME.

En annen hensikt som tjenes ved bevaring, er den rent økonomiske gjennom turisme. Det bør også være en faktor til motivasjon mht bevaring. Vi mennesker oppsøker i så stor grad de historisk bevarte byene og områdene i verden når vi ferierer at dette har blitt en svært viktig del av de ulike lands nasjonalprodukt. Dette har man i forstått i flere og flere land, noe som har ført til at kulturmiljø og historiske områder nærmest er hellige. De blir beskyttet mot alt som kan kalles fremmedlegemer. Slike områder pleies både som historiske uvurderlige klenodier og som forretningsmessige varemerker og inntektskilder. I Norge er vi den «sidrumpa» fetteren i Europa på dette området, kanskje sammen med Sverige. Vi forsøpler fremdeles våre klassiske boligområder med sement og glass i kubelignende fasonger. Vi forvirrer og forstyrrer gateløp etter gateløp med brutale og mistilpassede fremmedlegemer.

Skiens gamleby, Snipetorp. En norsk perle fra 1700-tallet som Skien Kommune vedtok å bygge ut med moderne blokker. Hva var motivasjonen?

SNIPETORP – EN VAKKER NORSK GAMLEBY, EN AV LANDETS ELDSTE SAMMENHENGENDE TREHUSBEBYGGELSER.
I SKIEN SPESIELT har vi et grelt eksempel gående hvor ROM Eiendom (altså staten)ønsker å bygge moderne leilighetsbygg helt inn i det bevaringsverdige Snipetorp. Snipetorp er ett av landets eldste sammenhengende trehusbebyggelser. Dette er gateløpet hvor Ibsen-familien bodde i 22 år. Området har sitt opprinnelige uttrykk fra ca. 1750 intakt. Her har vi et grotesk eksempel på arkitekter, utbygger og kommuneadministrasjon som overkjører alt og alle. Fra innbyggere til institusjoner satt til å verne om vår historie. Hva tror du er deres motivasjon?

RESPEKT FOR FORTIDSMINNER OG TIDLIGERE KOLLEGAER
VILLE DU LAGT REFRENGET FRA «BARBIE GIRL» INN I MAHLERS 7.SYMFONI?
Eller frisket opp Munch’s «Syk pike» med noen Picasso-strøk strøk i lyse farger ?
Det hadde helt klart vært spennende om det var et eksperiment på en kopi! Men midt i/på originalen? ALDRI – du ville gjort uopprettelig skade på et uvurderlig, historisk verk, og det ville vært en klar straffbar handling.
Men hvorfor er dette greit innenfor arkitekturen?
Betyr det at arkitekter ikke har den samme respekten for sine forgjengeres «verk» som feks. musikere og malere har? Er det en del av den samme egoismen vi ser i en del av byggene deres? Og hvor kommer denne nærmest unisone egoismen fra? En nærliggende tanke er selvsagt at det har noe med studiet å gjøre.

NORGE HENGER ETTER
I Norge og Sverige henger vi etter når det gjelder forståelse av hvor viktig kulturarven vår er både som dokumentasjon på fortiden, menneskets tilhørighet og som varemerke og potensiell inntektskilde.
Norske arkitekter insisterer fremdeles på å infiltrere hvert evige ledige urbane tomteareal med modernistisk og følelsesløs arkitektur uten respekt verken for omgivelsene eller for menneskesjelene som skal puste og leve i disse miljøene. De insisterer på å plassere sine grå kuber som personlige monumenter inn i vakre, helhetlige og bevaringsverdige gaterom på en grådig og egoistisk måte og intellektualiserer en debatt som etter min mening SKAL styres av estetikk og følelser. Fordi det er disse gaterommene vi puster inn hver dag i livene våre!
Tilsynelatende er det alle vi, som skal leve her, som ikke har forstått, og som derfor ikke kan høres. Det er disse få, arkitektene og utbyggerne, som må ta denne avgjørelsen over våre hoder, for vår forståelse strekker ikke til. Derfor må arkitektene og deres blinde følgere, byråkratene og byplanleggerne, som dyrker keiserens nye klær og utbyggernes grådighet, ta denne avgjørelsen for oss. Og lede oss inn i kalde byrom som stemmer hjertene våre i mørkegrå moll og får oss til å føle oss i hvileløs vandring i etterkigstidas Øst-Tyskland
Mange steder i Europa er dette i ferd med å bli gammeldags tankegang, og man er svært strenge med hva man tillater bygget inn i områder med eldre bebyggelse. Man bygger kopier av det opprinnelige på rivningstomter og i andre ledige byrom i disse klassiske strøkene, hvilket gir en helhet og harmoni i bybildet som er fantastisk både for øyet og sjelen. Og ikke minst for det historiske tilbakeblikket.
Og turistene, de elsker det selvsagt.

INGEN KAN LEVE I ET SAMTIDSMUSEUM.
Når skal norske arkitekter og byplanleggere forstå at de ligger etter store deler av Europa i sin tenkning, og at den type byplanlegging man fremdeles ser i norske og svenske byer grenser til kunnskapsløs vandalisme?
Når skal de norske arkitektene forstå at en av de viktigste oppgavene de har ikke er å kreere egoistiske monumenter, men å skape gode bomiljø for hverdagsmenneskene? Gode, harmoniske boenheter og byer som både appellerer til øynene og hjertene våre, som er praktiske og funksjonelle i sin innretning – og samtidig ivareta det eksisterende på en respektfull måte. Det er mer enn et kinderegg, men fullt ut mulig.
Våre daglige omgivelser kan ikke fremstå som et samtidsmuseum hvor hensikten er å utfordre og provosere. Våre daglige omgivelser må gi det store flertallet trygghet, inspirasjon og harmoni til å hjelpe oss gjennom hverdagene og søndagene og alle dagene i livene våre på best mulig måte. Gi oss inspirasjon, gi oss estetisk glede og gi oss det mennesket søker mest av alt – tilhørighet. Dette er mitt, her hører jeg til og her kan jeg være den beste versjonen av meg.
Spennende, futuristiske bygg skal selvsagt ha sin plass. Men de fungerer som et vakuum i forhold til sine omgivelser og krever all oppmerksomhet. De bør derfor ha sin plass utenfor den klassiske arkitekturen, og ikke midt inne i.
Trine Meland, for «Slå ring om Snipetorp»: https://www.facebook.com/snipetorp/